Om Moral og Nasjonalfølelse
Moralen konstrueres i mennesket allerede fra barndommen. Den er bygget fra et indre kart av assosiasjoner til omverden og ens private eller individuelle tilværelse. Alle tanker og dermed valg, gror på disse assosiasjoner. Å på farlig vis gjøre motstand mot de tilvante verdifølelser, leder til filosofiens elversom flyter hinsides godt og ondt. Altså i naturfornuftens vilje og ikke emosjons dragsug.
Stoismen er læren om å skille mellom fornuft og emosjoner. En vei til forløselse fra den indokrinerte og livsfarlige moral som den nåværende politiske doktrine om internasjonalisme er.
Den kan lede til en positiv selvtyrranisering - og denne driften blir så den åndelige eller
subjektive viljen til makt.
Den ideelle stoiker er upåvirket av motgang og preget av fasthet og kaldblodighet, og at en vis mann, eller en person med «moral og intellektuell perfeksjon» ikke ville lide av destruktive følelser.
Med denne metodikk tatt i bruk i det nasjonalvillige sinn, kan også enkeltmenneske såvel som et helt folk, løsrive seg fra den internasjonale tanke og nasjonale dekadens som så sørgelig er innprentet i vårt folk av fremmede raser og politiske doktriner, som kun ønsker å kontrollere oss som sin ressurs - intet annet.
Kjernen i stoisismen er at det finnes ingen høyere autoritet enn fornuften. Ser vi på konsekvensene av dette, kommer vi frem til de fleste av de viktige grunnsetningene i den stoiske filosofien (gresk-germansk).
Den sentrale konsekvensen blir at den verden som fornuften presenterer for oss, det vil si naturen, er den virkeligheten som eksisterer. Det finnes ikke noe «høyere», og naturen selv er bestemt av rasjonelt forståelige prinsipper. Vi selv er også en del av naturen. Derfor beretter jeg om stoisk tenking også for det nasjonale sinn. Læren om dette bør så formidles til de av våre raselike landsfrender som ikke like lett lar seg løsrive fra dekadens og umoral.
For i en kamp for at rasen og forøvrig rasene skal eie rett til eksistens, må naturen fremmes fremfor fiktive bilder av den anti-raselige doktrine eller lære. Om man under dagens politiske anti-rase doktrine skal kunne motstå, er alle og enhver nødt til å skille mellom emosjoner og fornuft.
Fornuften hører til naturen. Også emosjoner hører til naturen, men kan lettere la seg manipulere av politiske doktriner enn fornuften - især hos kvinner, grunnet b.l.a deres moderinstinkt.
Moral er som kjent brukt av myndighetene til å kontrollere og tilpasse folket. Men hva skjedde så med den konservative og nasjonale moral? Den undertrykkes i ytterste grad til fordel for den internasjonale tanke.
-Derfor er vi nødt til å løsrive oss og selv oppdra oss til det som er naturlig for mennesket.
Stammefølelse, nasjonalfølelse, folkefellesskap og kulturblomstring av eget opphav.
Hva så med moralsk skyld om ens moral er bygget på en usunn og falsk politisk doktrine?
Veldig ofte kan det holde med å besvare mennesket med et spørsmål som forløser nøstet av undringer som igjen resulterer i det større problem.
Altså å tilføye det oppløsende fremfor å tildele det faste som kan gi mennesket en ny knute i det allerede surrete nøstet av problematiske spørsmål.
Vi konkluderer også med at etter det forløsende spørsmål også foreligger en nødvendighet for et ideologisk og irettesettende svar for mennesket. Et svar som med moralsk hensikt skal møte personen med ny og konstruktiv tenkning for videre selvutvikling. Da snakker jeg om positiv deltagelse i folkets historiske utvikling og ikke deltager i folkets historiske forløselse.
Har mennesket forstått og følt den gode moral, men likevel fremmer den motsatte, er vedkommende innehaver av subjektiv skyld i dette, og er derfor en sviker av eget folk. -Hvem vil vel det?
Her kommer derfor folkemoralen og den nasjonale tanke i nytt lys, ettersom det er den som må fremmes i ytterste nødvendighet. Verdien i folkefellesskap, rasetilhørighet, kultur og helt ned til raseåndens innerste kjerne - altså blodet - for å igjen skape det skapende mennesket.
Det er ikke til å komme ifra at det germanske mennesket er det skapende mennesket og det kulturbærende såvel som evnerike. Den sunne moral er derfor et obligat for videre beståen av den skapende kraft som hører vårt folks historie til.
Jeg siterer denne bok;
1942
Ludvig Holberg.
Or "Kjendetegn Paa en Ret Philosophus".
"En ret Philosophus kjendes derpaa, at han er en god Borger, det er, at han har Kjærlighed til sit Fædreland og er lydig mod øvrigheden. Paa saadan Lydighed sees store Exempler, sær udi Epaminondæ Levnet, som videre skal vises. Vel er sandt, at mange, endog store Philosophi, ved en slags Sandhets Prædiken, som har haft Anseelse af Morositet, have været noget incommode for den høje Øvrighed, men naar en Regent eftertænker, at mangen Undersaats Morositet og Surseenhed reiser sig ofte av pur Kjærlighed, kan dermed igjennem Fingre sees.
Ingen seer surt eller hemmelig knurrer over en andens Gjerninger, uden den, der tager Del derudi, hvorfore de tækkeligste Undersaatter ere ikke altid de beste.
Naar for Exemplel en Husfader begaar noget, som kan være Critique underkastet, seer ingen mere surt derved, end hans egne Børn og hans troeste Husfolk, Lejesvenders og Fremmedes Ansigter derimod ere stedse de samme, saas længe de nyde deres sædvanlige Løn, efterdi Herrens Gavn og Velfærd ligger dem kun lidet paa Hjertet. En ret Philosophus modererer sig herudi saaledes, at,
naar han contradicerer, det skjer med Ærebødighed, og at han saaledes efterlever en ærlig Mands, at han ikke forglemmer en Undersaats Pligt."
*
Her fremmes altså plikter for fedreland og familie - også indirekte sin ætt og dermed sitt moderfolk. Lydighet til øvrigheten - som konge eller myndigheter. Alt dette for å være et godt eksempel og opprettholder av den sunne, nordiske moral.
Men hvordan kan man ha kjærlighet til sitt fedreland og samtidig være lydig mot "øvrigheten", når denne øvrighet fremmer internasjonalisme og multikulturalisme fremfor suveren nasjonalitet og land for sitt folk?
Og hva skjer så, når barn tidlig i oppdragelsen, ikke ikke lærer å kjenne annet enn instinktiv tilhørlighet til folk og land?
Vil ikke da disse kommende mennesker miste sin forståelse og moralisme som hjelper til å bevare sitt blod, sin kultur, sine sunne idealer - sitt skapende folk. Disse mennesker vil aldri være motstandsdyktige til det folkemord som den multikulturalistiske ideologi fremmer. Fravær av moral bland rasene, stjeler forståelsen for folkets og rasens og kulturens verdi, hvilket resulterer i et kolossalt folkemord.
..moral i folkemord..?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar