Den Bedre Bevissthet i Kulturell Kontekst

Når det gjelder metafysikk i kulturell sammenheng, er en sunn utvikling av dette spørsmål basert på kritikkens omformende skapelse for videre utvikling og forståelse av kulturen.

Med grobunn i rasjonell kritikk til metafysikk, omformes bevisstheten og dermed forståelsen av den metafysiske virkelighet, som igjen binder den objektive bevissthets tilstand inn i en kosmologisk eller teologisk fattelse. Herav er også rasespørsmålet et sentralt emne, på grunnlag av viten om storrasenes differensielle hjernestruktur, som igjen former den åndelige eller spirituelle tendens i mennesket.

Den bedre bevissthet forekommer av fri eskalering av enkeltrasens resonnement. For å kartlegge den tidligere utvikling er man nødt til å bevege seg tilbake i den tidligere kulturelle idéverden.

Kulturenes idéverden og deres elver, flyter ut av det spesifikke klima som den enkelte rase befinner seg i, og dermed sanseverdens fenomener.

Til en viss grad er det mulig å gi en tilfredsstillende forklaring på alt eksisterende, sett fra et objektivt perspektiv.

Men hvorfor er den germanske kultur innehaver av en estetikk som ingen annen i verden? Og hvorfor er dagens befolkning ikke villig til å ivareta og videreutvikle denne? 

Man kan med hånd på hjertet si av ren beskuelse av dagens populasjon at den er tydelig preget av kulturelt forfall. Metafysisk motvilje og moralsk inkompetanse, såvel som kulturell glemsel og mangel på vilje til videreutvikling av den - simpelthen på grunnlag av glemsel.

Mennesker i glemsel

Forestilling for forståelse

Som menneskets intellekt; er revolusjon, assosiasjon og idéverdens ekspansjon bygget på besvarte spørsmål?
Kanskje bare midlertidige svar stiller disse spørsmålenes tørst.

Den bedre bevissthet om sin rase, folk, kultur og land. En kan påstå at den metafysiske og teologiske bevissthet er det som har drevet menneske til skapelse. Men hvor i en vekst finner man den subjektive kraft?
Det kan tenkes at et folk som en raselik masse, er én masse - altså ett materie. Herved kan folket metaforviseres til ett menneske - en person.

Så da vi har komprimert indre revolusjon, illusjoner og individuell idéverden inn i én mann
(jeg skriver mann, for ordet mann er også brukt til å benevne mennesket) og kan sammenligne folket utvikling med mannens.
Hjernen er hvor vi finner den subjektive vilje - men denne vilje er ikke nødvendigvis klok og sunn. I disse dager er den manipulert av makter som er med på å bryte ned stemningsleiet til vår mann.
Makter som taler varmt om likeverd og fellesskap mellom de forskjellige menneske materier på vår jord.
Disse er hva som får vår mann - dette mennesket til å gi opp sin suverenitet og til å gi etter for innsprøytning av fremmed ånd og blod. Det er dette som gjør han syk.

Syk av undertrykkelse. Hans ego er det eneste han har igjen. Det er dette som fortsatt holder han i live. Hans behov for kunstige stimulier blir stadig sterkere, og han vil selv stadig svakere. Hans indre utvikling begynner å omformes av denne innsprøytning.
Og med det blir hans materie omformet til et sykt og annerledes legeme - et fremmed for denne jord.
Legene forteller ham at de er nødt til å lage egne medisiner til ham, og et eget åndelig klima for ham. De sier det ikke lengre er noe håp for renvaskelse av hans sjeleliv og hans legeme.
Han er i krig med seg selv...


Slik fungerer rasene også i praksis. Deres suverenitet er nødt til å opprettholdes om den subjektive kraft skal opprettholde en  positiv og vital utvikling overhodet. Og her kommer også kulturen frem i nytt lys. Kulturen er den som opprettholder materiens fortsatte styrke og utvendig tilføyelse av ny vilje - ny inspirasjon!
Er massene utsatt for kulturelt forfall, vil massene lide av forfallen vilje og kraft. Blomsten spiret alltid fra jorden - aldri fra luften. Et folk må få gro fra sine røtter og sin jord. Materiens suverene eksistens!

Maktenes manipulasjon har riktignok tilstrekkelig styrke til å manipulere menneskets subjektive oppfatning av andre raser som objekt, men aldri det faktum om vår nødvendighet for opprettholdelse av det suverene og sterke blodet. Av germanernes stortid har det alltid oppstått store sivilisasjoner, folosofer, idéer, teologiske forestillinger, kultur, arkitektur og alt som hører vår fortid med. Alle de store germanske sivilisasjonene har tidligere falt like etter det kulturelle, etniske og ikke minst etiske bånd i folket er brutt. Viking tiden i Norge for eksempel ble brutt som et resultat av "kulturberikelse", men har heldigvis ikke dekonstruert Norge på det etniske plan. Det er derfor dette ikke endte med katastrofe. I dag befinner verden seg i en mye større fare enn i går.
I dag er det ikke bare resten av de barbariske østlige kulturene som forsøker å sette for på kulturrike land med økonomiske fordeler, men de bærer også med seg fremmed etnisitet til våre nordiske land.

Av dette minnes vi hverandre og de som har videreført våre liv, gitt oss kulturen, håpet og viljen til evighet...

Germanernes stortid var alltid den skapende tid.
Våre valg vil avgjøre våre tider.

Om tiden

Tiden leget mange sår

Tiden brakte med seg mange år

Tiden gror ved all eksistens

Tiden rører ved alt og intet

Tiden finnes og tiden skimtes

Tiden forfører ved at den aldri opphører

Tiden renser med sin malstrøm av fornyelse

Tiden splitter og fører sammen

Tidens indre er av estetikkens opphav

Tidens indre bærer sorg og lykke

Tidens skuldre er tyngre enn universets mektigste fjell

Tidens skuldre bærer med sikkerhet all fremtid og all fortid

Tidens minner er skrevet i evighetens kapitler

Tidens grav rommer evig og alltid

Tiden med sitt virke forandret og eldet lyset

Tidens kraft forførte mørket inn i lenker

Med tiden vandrer jeg trofast og bundet.

For den skal legge meg tilbake i krybben hvor jeg engang kom fra.

Jeg fødtes fra intet og slipper mitt siste åndedrag ut i evigheten.

Tiden forandret alt…

I dag er det nødt til å komme en ny epoke av verdenshistorien. De gamle bilder av menneskets fortid er svunnet hen og selv personlighetsutviklingen er forstyrret - dens indre drivkraft er feilaktig tolket og hele dens natur er for som oftest dømt i feil retning.

En ungdommelig livskraft - hvilket også i seg selv er eldgammel - er drevet mot formen; en ideologi, en verdensanskuelse er født, sterkt av vilje, begynner den å formes i gamle former. I form av gammel hellig praksis og utover standarder. Dette betyr ikke lenger historisk, men fundamentalt; ikke i noen spesifikke domener, men overalt; ikke bare i høydene men også i røttene.

Og dette tegn av våre tider gjenspeiles i å vende seg bort fra absolutte verdier, det vil si, i en retrett fra verdiene holdt for å være hinsides all organisk opplevelse, som det isolerte ego en gang utviklet for å skape, med fredelige eller voldelige midler, et universelt åndelig fellesskap.
En gang var slike ultimate mål å "kristne verden" og dens innløsning - gjennom Jesu tilbakekomst. Et annet mål ble representert av menneskehetens "humane" drøm. Begge disse idealer er blitt begravet i det blodige kaos av de store kriger, og i en påfølgende gjenfødelse ut av disse katastrofer. Dette er prosesser av forstening og ikke lenger av levende vev: en tro som er død i sjelen kan ikke vekkes fra de døde.

Humanitet, den universelle kirke, eller det suverene ego, adskilt fra blodets bånd, er ikke lenger absolutte verdier for oss. De er fulle av tvil, selv dødelige, dogmer som mangler polaritet og som representerer forflyttelse av natur i abstraksjonens favør. Fremveksten i det nittende århundre av Darwinisme og positivitet utgjorde den første kraftige, men fortsatt helt materialistiske protest mot de livløse og kvelende ideer som var kommet fra Syria og Lilleasia som hadde brakt med seg åndelig forfall.
Kristendom, med sin lite gjennomtenkte trosbekjennelse av bånd mellom alle mennesker og idealisering  av Humanitas, regnes den som gjeldende av den rødblodige vitalitet som strømmer gjennom alle folks årer med virkelig verdi og ekte kultur. Blod er blitt redusert til en kjemisk formel og "forklart" kun på den måten.
Men i dag kan en hel generasjon begynne å ha en forutanelse om at verdiene bare er skapt og bevart der  blodets lov fortsatt bestemmer ideer og handlinger av virkelige menn, enten bevisst eller ubevist.
På et underbevisste plan, enten i tro eller i livet, adlyder mannen blodets kommandoer, som i drømmer eller, "ifølge en naturlig innsikt", som et lykkelig uttrykk beskriver harmonien mellom natur og kultur. Men kultur, med grobunn i all underbevisst aktivitet og av ekspansjon av bevisstheten, samt kunnskap, og som blir mer intellektuell, avler til slutt ikke kreativ spenning, men i virkeligheten splid.

På denne måten blir fornuft og forståelse oppdaget fra rase og natur og utgitt dermed fra blodets obligasjoner. Den påfølgende generasjonen faller som offer for det individualistiske system av immaterielle absolutter, og skiller seg mer og mer fra sitt naturlige miljø og blander seg med fremmed blod.

Det er gjennom denne skjending av blodet som personlighet, folk, rase og kultur går til grunne...

Ingen som har sett bort fra religionen i blodet har rømt denne fiende - verken Indianerne eller Perserne, heller ikke Grekerne eller Romerne. Heller ikke vil det nordiske Europa flykte hvis det ikke setter en stopper, vender seg bort fra de absolutte linjer og spirituelt tomme vrangforestillinger, og begynne å igjen lytte tillitsfullt til det subtile - opp av de gamle safter av liv og verdier.

For at fortid og nåtid skal knytte nye bånd...