Raselære 

Bare en forskrudd sofistisk snusfornuft kan forfalle til strid om verdens realitet...

Den germanske rasen er den aller reneste og vakreste rasen på vår planet. Vår rase er vårt symbol på renhet i sinn og kropp. Det er vår skjønnhets påminnelse i hverdagen og vår skjønnhets påminnelse i en hver kamp. Det er et veletablert faktum at de finnes både fysiske og mentale forskjeller mellom rasene. Det er imidlertid stor uenighet om hvor stor andel av disse forskjellene som skyldes arv, og hvor mye som skyldes miljø. Denne uenigheten bør for oss være irrelevant og bør bli ansett å være bortkastet tid og energi. Vårt fokus bør imidlertid kun rettes mot opprettholdelse og utvikling av vår rase og vårt folk.

Over vises estetikken i det germanske utseende, hvilket symboliserer liv og evighet.

Oversettelse av artikkel fra ScienceDaily (Jan. 30, 2008):

Ny forskning viser at mennesker med blå øyne har en enkel, felles stamfar. Et team med forskere på "University of Copenhagen"  Har funnet en genetisk mutasjon som for omkring 6-10,000 år siden og dette er den eneste grunnen til at øyefargen til alle blåøyde mennesker på planeten er blå i dag. Den originale genetiske standarden, var at vi alle hadde brune øyne sa professor Eiberg fra Department of Cellular and Molecular Medicine.

Men en genetisk mutasjon som påvirker OCA2 genet i våre kromosomer resulterte i et skifte som bokstavelig talt skrudde av evnen til å produsere brune øyne. OCA2 gen koden for det såkalte P proteinet, som er involvert i produksjonen av melanin, pigmentene som avgjør vår hårfarge, øyefarge og hudfarge. Dette skifte som er lokalisert i genet tilstøtende til OCA2 vil ikke skru genet helt av men heller redusere dens virkning av å produsere melanin i irisen - som effektivt fortynner brune øyne og gjør dem blå.

Dette skiftes effekt på OCA2 er derfor veldig spesifikt. Hvis OCA2 genet hadde vært galt ødelagt eller avskrudd ville mennesker vært uten melanin i håret, øynene eller hudfargen - en tilstand kjent som albinisme. Begrenset genetisk variasjon. Variasjonen i øyenfargen fra brun til grønn kan forklares med mengden melanin i irisen, derimot har individer med blå øyne en betraktelig mindre variasjon av melanin i sine øyne. "Ut ifra dette kan vi konkludere med at alle blåøyde (reinrasede) individer er linket opp mot en felles stamfar", sier Professor Eidberg.

- På dette bilde vises en hvit negroid mann blant andre negroide menn. Denne mannen har en genetisk defekt og intet annet. Kun en defekt er med på å gjøre den negroide mannen nesten eller helt fri for pigmenter. Eller som fra Professor Eidbergs studier - OCA2 genet er ødelagt og mannen har en utviklet albino tilstand. Dette forandrer fremdeles ikke det faktum at han tilhører den negroide rase.

Disse har samme stamfar, men en genetisk defekt. Dette gjør han ikke til germaner!

"De har alle arvet den samme skiftet på eksakt samme plass i deres DNA." Individer med brune øyne, har med kontrast, en betydelig variasjon i området i deres DNA som kontrollerer melanin produksjonen. Professor Eiberg og hans team forsket på mitokondrie DNA og sammenlignet mennesker med blå øyne i diverse land som, Jordan, Danmark og Tyrkia. Hans funn er de siste på et tiår av genetisk forskning, som begynte i 1996, da Professor Eiberg . His findings are the latest in a decade of genetic research, which began in 1996, when Professor Eiberg først impliserte OCA2 genet som ansvarlig for øyenfarge.

Naturen bedømmer/former våre gener. -Altså rasen.

Den mutasjon av brune øyne til blå, representerer verken en positiv eller negativ mutasjon, det er ett av flere mutasjoner som hårfarge, skallethet, fregner og skjønnhets flekker, som verken øker eller reduserer et menneskes sjanse for å overleve. Som Professor Eiberg sier "Det viser bare at naturen er i konstant utvikling av det menneskelige gen, og skaper en genetisk cocktail av menneskelige kromosomer og prøver ut forskjellige endringer underveis.

Til dette sist nevnte i artikkelen må man med litt folkevett si seg uenig. Jeg kan si meg enig i at skallethet, hårfarge, fregner eller skjønnhetsflekker ikke bidrar særlig til den primitive overlevelses evne i høy grad. Men som nevnt i denne artikkelen, vet vi at især hudfarge utgjør store differanser når det kommer til hudens toleranse i forhold til å bli utsatt for ekstremt sollys.

Jeg vil også påstå at professorens utsagn om at naturen til stadighet danner seg genetiske "cocktailer" er meget overdrevent. Selvfølgelig er dette avhengig av i hvilket tidsperspektiv det nu er snakk om. Men sett over et 10.000 års perspektiv, er Eibergs utsagn bare vrøvl. Med mindre han mener fregner og skallethet er en genetisk "cocktail".

Neger - maur, kryp, holder til i jungel - eksotiske kulturer - primitivt liv. Kulturelle forskjeller.

Om det er den germanske rasen som er "yngst", hvorfor har afrikanerne ikke utviklet seg slik vi har? Om ikke vi hadde brakt dem vår teknologi, vill de fortsatt vært like primitive. Det har jo like mye, og ikke mer naturressurser enn det vi i Norden har. Vi har også et vinterhalvår, hvor vi ikke har mulighet til å dyrke vår jord! Derfor kan vi fastslå konklusjonen om hvilken rase som ligger øverst på den intellektuelle rank, eller hva?

Raseforskjeller i hjernestørrelse og IQ, sammen med forskjellene i testosteron, har stor betydning for sosial adferd. Et eksempel: I USA blir orientalere sett på som "de perfekte minoritetene". De har færre skilsmisser, færre barn utenfor ekteskap og lavere andel barnemishandling enn hvite. Flere orientalere fullfører høyere utdannelse og færre ender i fengsel. Svarte derimot, utgjør ca. 12 % av USAs befolkning, men fyller ca. 50 % av alle fengselscellene i landet. Rasemønsteret av kriminalitet i USA kan ikke tilskrives lokale forhold som "hvit rasisme".

Utdrag fra boken; Rase – Det store grunnproblem

                                             Av Jürgen Rieger

Så hva er egentlig raser?

Man kan ved en definisjon gå ut fra det ytre utseende (phenotypen) eller arvetypen (genotypen). «En rase kan defineres som en gruppe mennesker som karakteriseres ved arvelig morfologiske (anatomiske), fysiologiske og sjelelige egenskaper som er begrenset i sin variasjonsbredde» -Donald A. Swan «The anatomy of Controversy»

Fra et genetisk standpunkt er (en) rase en «folkegruppe som har del i felles genotype (geene pool). Denne adskilles fra genotypen til enhver annen folkegruppe gjennom gene hyppigheten, dvs. gjennom den relative hyppigheten av disse arvelige egenskaper»

-Robert Kutter «Race and modern sience»

Det må her betones at da rasen er et uttrykk for den organiske natur, vil ikke noen enkelt egenskap, men en kombinasjon av egenskaper kjennetegne den enkelte rase.

Ikke ethvert kjennetegn er i alle tilfeller egnet til å måle ulikhetene mellom rasene.

(Intelligens, f.eks., adskiller europider og negroide, men ikke europider og mongolider).

For å kjennetegne en rase brukes vanligvis følgende kriteria: Kroppshøyde, kroppsform, hårvekst, leddmål, fotform, skalleform (rud-, kort-, og langskalle), enkelte hodedeler (hakeform, neseform og -størrelse, lepper, øyensnitt og øyenfarge), hårfarge og hårform (glatt, kruset), hjernestruktur og hjernevekt, hudfarge, åndelig ytelsesevne (intelligens, evner), temperament (egenskaper).

Tilhørigheten til en stamme, et folk eller et språk forteller intet om rasetilhørligheten. Mennesker av nordisk rase finner man såvel i Sverige som i England eller Tyskland, mennesker av alpin (ostisk) rase i Russland såvel som i Tsjekkoslovakia og Frankrike.

«Romanere», «slavere» eller «indogermanere» er følgelig ikke rase, men språkgruppebetegnelser.

«Ren» er et medlem av en rase når vedkommende har de kjennetegn som er karakteristiske for rasens phenotype (ytre utseende), og ikke har noen (eller kun få) avvikende kjennetegn fra andre raser.

Hvilke raser finnes?

Desto flere overensstemmende kjennetegn man anvender en rase, desto større vil antallet raser bli. Det er imidlertidig blitt alminnelig anerkjent med en inndeling etter «storraser»(v. Eickstedt) eller «underarter»(E. R. Hall). Ut fra dette finnes det tre storraser, (europider, negroider, mongolider, i folkelig tale kalt «hvite», «sorte» og «gule»).

Ifølge enkelte antropologer danner indianerne og austaloidene egne, i dag tallmessig ubetydelige storraser.

Storrasene kan grupperes i omkring 30 raser, i Tyskland finner vi først og fremst den nordiske, den fäliske, den mediteranske, den alpine, den dinariske og den østbaltiske.

I Norge mangler vi den dinariske rase, men til gjengjeld har vi her i Norge samene, som av enkelte forskere (Günther) ansees som en blandingsbefolkning, av andre (Lundman) vurderes som en egen rasegruppe i slekt med den alpine og den østbaltiske rase (hvilket i følge det visuelle stemmer godt med den beskrivelsen). Hovedgruppen i Norge er den nordiske rase, dog er også den alpine og den østbaltiske rase i enkelte områder sterkt representert, den mediteranske og fäliske rase svakere.

 

 

 Rasens opprinnelse

Da det allerede fra middelpleistocen (Rase og økologi i mennesket) er funnet rasemessig tydelig forskjellige antropoider (halvaper, menneskeaper, mennesker) lar det seg gjøre å stille opp forskjellige teorier:

1. Alle raser lar seg føre tilbake til en felles opprinnelse og har differensiert seg i løpet av utviklingshistorien – i samsvar med kravene fra omverden og klima. I så tilfelle er differensieringen av rasene en viktig naturlov, og det ville med andre ord være naturstridig å oppheve den gjennom raseblanding. Midlene til differensieringen og dermed dannelse av rasene er arvelig variasjon, seleksjon og isolasjon.
2. Selv om differensieringen er en mulighet rasedannelse, kan bestemte rasegrupper føres tilbake til forskjellige opprinnelser.

a) En tese går ut på at de tre storrasene har tre forskjellige røtter. Kinesiske forskere har gjennom seks skallefunn kunnet trekke den utviklingshistoriske forbindelse mellom sinantropus, som er ca. 400 000 år gammel, og hulemennesket, som er ca. 10 000 år gammelt. Dermed har de også bevist at mongolidene har utviklet seg uavhengig av den øvrige menneskehet. I Afrika er utviklingen fra miocenapen over den opprettgående rovapen til negroidene fastslått. (Robert Ardrei: «African Genesis», New York 1961)

Hittil har en egen utviklingsgang hos europidene ikke kunnet påvises. Det kan komme av at de europeiske klimaforhold (som ikke duger til preparering) og den geologiske historie (istider, tallrike jordskorpeomdannelser) har umuliggjort kontinuerlige funn.

Det kan også ha sin bakgrunn i at den menneskelige utviklingshistorie her foregikk mellom England og Norge – m.a.o. på et område som inntil for 10 000 år siden var fastland til det sank i Nordsjøen. En kjent og aktet representant for den polyphyletiske teori er prof. R. Ruggles Gates, som har tydet menneskehetens historie ut fra de fossile levninger og – idet han slutter seg til teoriene til Franz Weidenreich og Sir Arthur Keith – er kommet til at storrasene har utviklet seg adskilt og tidvis i parallelle retninger, men med ulike hastigheter og fra ulike forfedre. Carleton S. Coon har vist at overgangen fra

h o m o   e r e c t u s  til  h o m o   s a p i e n s  hos europidene (Steinheim- og Swanscombemennesket) fant sted mellom 300 000 og 350 000 år siden, hos mongolidene for mellom 100 000 og 150 000 år siden, mens negroidenes historie

oppviser sapiens-rester for først 10 000 år siden.

b) En annen tese går ut på at de blonde og blåøyde rasene med svært lys hud (den nordiske og faliske rase) har en annen opprinnelse enn de øvrige raser og storraser.

Hovedpunktet for dette er det faktum er at blondt hår og blå øyne er ressessive (vikende) egenskaper i arveprosessen. Ved krysning mellom rene individer fra en brunøyet og en blåøyet rase vil samtlige barn i første generasjon være brunøyede, i annen generasjon vil i følge Mendels arvelover tre være brunøyede og ett blåøyet.

Hvis et blåøyet barn gjennom mutasjon blir født i en brunøyet befolkning, vil blåøyetheten, da den blåøyede bare ha mulighet til å parre seg med brunøyede, efter all sannsynlighet forsvinne igjen. For at en slik mutasjon skulle bli bevart i en brunøyet befolkning, måtte flere blåøyede mutasjoner forekomme samtidig, og disse blåøyede måtte bare inngå ekteskap seg i mellom. Sannsynligheten for at begge deler inntreffer er lik null.

Det kunne sågar gå slik at individer hvor en avvikelse i øyenfargen opptrådte, ikke engang fikk anledning til å forplante seg. De innfødte i Mexico ofret eksempelvis albinos som kom til verden i sin befolkning, til gudene.

Selv når en ressessiv form opptrer vesentlig oftere enn tilfellet med mutasjon, er deres opprettholdelse – så lenge kastesystemet ikke kan opprettes – nærmest umulig i en omverden av rasefremmede: Skandinaverne som omkring år 1000 e. Kr. reiste et rike i Syd-Italia, kan i dag ikke lenger observeres i områdets rasebilde. Det kan derfor ansees som utelukket at de blåøyede rasene har utviklet seg fra en eller annen brunøyet rase eller storrase. De har sin egen utviklingslinje.   

Grunnen til at deres linje ikke er blitt påvist, lar seg likeledes forklare gjennom istidene og undergangen til Nordsjø-området. Det finnes også holdepunkter for at den nordiske og fäliske rase oppstod i Arktis, som først ble nediset som følge av polforsyvningene i Tertiær og Quartær. Avesta og Rig-Veda beskriver uthjemmet til arierne som et sted som kjenner bare en dag og en natt i året. Beskrivelsen passer på Arktis, hvor solen ikke går ned et halvt år, og natten rår et halvt år.

Antar vi at de lyse rasene har sin opprinnelse her, kan vi også forklare mangelen på pigmenter hos disse rasene: Pigmentopphopning virker beskyttende i områder ved varig, sterk solstråling. Derimot er det unødvendig i regioner hvor solstrålene ikke har noen høy intensitet.

Hvis den nordiske rase virkelig er oppstått i Arktis, ligger dens utviklingslinje i dag selvfølgelig begravet i is, og kan aldri mer påvises.

Rasens ulikhet

De fysiske forskjeller mellom rasene er åpenbare og kan selv av talsmenn for raselikheten vanskelig benektes.

«En kineser som befinner seg i en mengde av svettende hvite, eller en europeer som befinner seg i en lignende situasjon blant negre, kan alene ut fra lukten identifisere de omkringståendes tilhørighet til en annen underart enn sin egen.»

(E. Raymond Hall: «Zoological Subspecies of Man» s. 3.)

Hos australnegrene og mange europide raser er mennene 6,5 cm høyere enn kvinnene, mens forskjellen hos javaneserne utgjør det tredobbelte.

Andre forskjeller lar seg fastslå gjennom målinger og dissekeringer. Hudens elektriske motstand er unik hos europider og orientalere når en uvilkårlig impuls gis for å unngå smerte. (G. M. Stratton og P. M. Henry, «Amer. Jour. Psychology», vil. 56, 1943, s 169.)

Hjernens og det endoktrine systems størrelse, form og struktur er forskjellige hos de forskjellige raser. Da hjernen utvilsomt er en del av de mest interessante kroppsdeler, skal vi se nærmere på den.

Prof. Connolly har befattet seg inngående med problemet.

(C. J. Connolly: «External Morphology of the Primate Brain», Springfield 1950.)

En av hans undersøkelser viste at 13 mannlige hjerner fra hvite hadde en gjennomsnittsvekt på 1307 gram, mens 13 mannlige hjerner fra negre hadde en gjennomsnittsvekt på 1201 gram. Ved en annen måling, som ble ledet av prof. Hrdlika, kom man frem til en gjennomsnittsvekt på 1298 gram for 36 mannlige hjerner fra hvite, og en tilsvarende på 1198 gram for 36 mannlige negerhjerner. Forskjellene mellom negre og hvite med intelligenstestytelser tiltar med økende alder.

Dr. F. W. Vint fant gjennom sine studier at hjernen til en hvit europeer er gjennomsnittlig 10% tyngre enn en afrikansk negers hjerne.

Observer ansiktsvinklen! Den hvite rase har en ansiktsvinkel på gjennomsnittlig 80°.

Negernes ansiktsvinkel ligger mellom 67° og 70°. Bildene illustrerer reglen:

Jo kraftigere prognati (fremskutt kjeveparti) desto mindre skallevolum.

Til tross for at F. H. Hawkinson var meget kritisk mot «rasistiske teorier», måtte han likevel i son bok «Introduction to the Study of Society» (1928, s. 136 – 154) innrømme at hjernen til en neger er omkring 10% mindre enn hjernen til en hvit, og at den også har en vesentlig annen struktur – noe som også tyder på forskjeller også i den gjennomsnittlige åndelige utrustning» skriver A. P. Elkin.

Allerede prof. Hawkins observerte påfallende forskjeller i måten hjernen var oppbygget på. I hjernen til hvite ble det fastslått et større antall rynker. Forhjernen og bakhoderegionene var relativt større i hjernen til hvite, mens sideregionene var relativt større i negerhjerner. Dr. Vint målte tykkelsen av ulike lag i hjernen og fastslo tydelige rasemessige forskjeller. Lagene var gjennomsnittlig 15% tynnere hos negre enn hos hvite, hos L a m i n a   s u p r a g r a n u l a r i s  var forskjellen sågar nærmere 16%.

Det supragranulære skikt er knyttet til vilje, intellekt og selvkontroll. (R. Ruggles Gates: «Human Genetics», New York 1946, vol 11, s. 1138.) 

Elektrofysiologien har videre påvist klare forskjeller når det gjelder strømintensitet, dvs. spenninger og bølgetetthet, i hjernene hos de enkelte raser.

(Donald A. Swan: «The anatomy of a Controversy», del 11, s. 29.)

Afrikanerne har mer «hørende» enn «seende» hjerne, og hans hjerne er mye mindre utviklet enn en europeers (særlig med hensyn til forhjernen). Og EEG (elektro-encefalogram) hos afrikanere ligger nærmere den hos europeiske barn enn hos voksne europeere. «Følgelig er jeg kommet til – ved å gå ut fra gjennomsnittsvekt og målinger av forhjernen – at det gjennomsnittlige nivå er likt hos de syv til åtte år gamle europeiske gutter», skriver F. W. Vint.

De nevnte undersøkelser leder oss over til spørsmålet om åndelige forskjeller mellom rasene. Det ville være merkelig om de påviste ulikheter med hensyn til hjernens størrelse, form og struktur ikke medfører ulikheter også når det gjelder f. eks intelligens og begavelse.

Dr. Myrtle B. MC Graw har gjennomført en spebarnsintelligenstest, som er utviklet

av Dr. C. Bühler (Wien). Skalaen opererer utviklingskvotienter, og med hjelp av disse kan vi sammenligne et barn med et annet barn på samme alderstrinn. IQ’en til hvite småbarn var høyere enn negerbarns IQ – på hvert eneste månedstrinn.

Forskjellen utgjorde gjennomsnittlig 13 IQ poeng, bare 28% av negerbarna nådde opp til den gjennomsnittlige intelligens hos de hvite barna. (Sitert av Henry E. Garrett i «Klinebergs Chapter on Race and Psychology», s. 5.)

 Hos skoleelever finner vi de samme forskjeller. Som eksempel kan vi referere til en undersøkelse av over 12 000 hvite og 5 500 farvede skoleelever som ble foretatt i Wilmington, N.C, USA.

Her ble flere ulike psykologiske tester anvendt, særlig kan nevnes Otis Quick-Scoring Mental Ability Test. En måling av 7., 8. og 9. klassingene gav 1956 de hvite en gjennomsnittlig intelligenskvotient på 99,55, negrene en på 81,24.

I 1959 ble den samme gruppe testet påny, nu var de rykket opp i klassene 10, 11 og 12.

En mindre prosent særlig evnesvake var i mellomtiden skilt ut.

Negrene fikk nu en gjennomsnittlig intelligens på 84,62, de hvite en på 101,98. Ingen negerelev oppnådde 120 poeng eller mer, mens 7,2% av de hvite nådde 120 eller høyere.

På den annen side falt bare 0,2% av de hvite elevene under 70 poeng mot 6,6% av negrene. ( H. M Roland og Donald A. Swan: "Race, Psychology and Education: Wilmington, N. C", s.3.)

Desto eldre negrene blir, desto større blir avstanden til de hvite. En undersøkelse av 549 608 US-soldater under den 2. verdenskrig: Av de om hadde fullført "grade School" falt 24% hvite i de to høyeste kategorier (1 + 11), mens 33% av de hvite og 76% av negersoldatene falt i de to laveste kategoriene (1V +V). Av de hvite soldatene som hadde fullført "high school" falt 66% i de to høyeste kategorier, mens bare 41% av negrene som hadde fullført "College", kunne tilregnes disse kategoriene. (Sitert av Henry E. Garrett: " The S. P. S. S. I. and Racial Differences", "American Psychologist", vol. XV11, nr. 5, mai 1962)

Interessante er også undersøkelsene omkring den psykiske modenhetsalder. Den psykiske alder er et mål for den modenhet et menneske når. Grunnlag for undersøkelsene, som ble ledet av professor Stanley D. Porteus, var Maze-testen, som er særlig egnet til av forutseenhet, planlegging, beregning og åndelig nivå.
(Stanley D. Porteus: "Ethnic Group Differences". S. 6.)
Undersøkelsene viser bl.a at Sentralaustraliere når en modenhetsalder på 12,8 år, Nordvestaustralierne når en alder på 10,48. De ligger igjen over Sakai-Jeram stammen fra Perak-kysten (8,02 år) og buskmennene fra Kalahari (7,56 år).

Amerikanske negere skiller seg ikke hvite i denne utstrekning, fordi det nu knapt finnes en sort amerikaner som ikke har en eller flere hvite blant sine forfedre .
Forskjellen er likevel betraktelig. "Ved hjelp av gruppe-aktivitetsnormer som ble utviklet for å måle evnen til elementær læring kunne det påvises at den amerikanske neger nesten uten unntak er ute av stand til å oppfylle de fastsatte klassenormer" (R. Travis Osborne: "Racial Differences in Mental Growth and School Achievment" og Robert E. Kuttner" Race ande Modern Science", s. 383).
Negerelever fra 12. klasse lå f.eks. 4 år etter normen i aritmetikk - slik at hvite åttendeklassinger lå over farvede tolvteklassinger på dette området. Hvite og farvede sjetteklassinger adskiller seg med hensyn til åndelig modenhet i gjennomsnitt med over 2 år, hvite og farvede tiendeklassinger med over 3 år. (R. Travis Osborne: "Racial Differences in Mental Growth an School Achievment)

Det kunne anføres talløse andre undersøkelser omkring intelligens og modenhetsalder. De siste 50 år er en rekke bøker og over 250 artikler blitt publisert som har behandlet intelligenstester av amerikanske negre. Det  fullstendigste og grundigste tilbakeblikk på resultatene av disse intelligenstestene er prof. Audrey Shueys bok "The Testing of Negro Intelligence". Prof. Shuey har kritisk gjennomgått 380 undersøkelser som benytter ca. 60 ulike intelligenstester, og som omfatter et tidsrom av 53 år (1913 - 1966).



De viktigste resultater av disse testene kan sammenfattes slik:

1. IQ'en til en gjennomsnitts, amerikansk neger ligger mellom 15 og 20 poeng under IQ'en til en gjennomsnitts, hvit amerikaner.

2. Negrene overlapper den hvite med mellom 10 og 15%. (Likhet mellom gruppene betyr en overlapping på 50%).

3. Forholdsvis seks ganger så mange hvite som farvede når en IQ på over 139...

4. Forholdsvis seks ganger så mange negre som hvite har en IQ på under 70...

5. Forskjellene mellom negre og hvite opptrer samme hvilken type av intelligenstest - individuell eller gruppetest, verbal - eller non-verbal, med eller uten referanse til kulturbakgrunn - som benyttes. De største forskjeller fremkommer ved tester av mer abstrakt karakter.

6. Forskjellene mellom negre og hvite med intelligenstestydelsen fastslåes også når det sosioøkonomiske miljø er likt for begge grupper.

8. Forskjellene mellom negre og hvite er konstante i hele den 44-års perioden som undersøkelsene omfatter, til tross for bedringen i negrenes sosiale og økonomiske situasjon. Dette har også innebåret en relativ bedring, i forhold til de hvites situasjon. ( H. M Roland og Donald A. Swan: "Race, Psychology and Education: Wilmington, N. C", s.6.)

(Ved siden av kroppslige og åndelige forskjeller kan vi også konstatere markante ulikheter med hensyn til karakteregenskaper. Også disse egenskaper er underkastet arvelovene, og kan derfor ikke utelukkes fra raseforskningen). Professor Porteus kom til den oppfatning at også etniske grupper adskiller seg sterkere fra hverandre ved temperament enn ved åndelig intelligens. Allerede Darwin, som på sin fem år lange reise verden rundt, systematisk observerte de forskjellige folk og raser på ulike utviklingshistoriske og kulturelle stadier, erkjente; 
"Deres (d.v.s. rasens, Forf.) sjelelige egenart avviker likeledes sterkt fra hverandre. Tilsynelatende kommer dette sterkest til uttrykk i følelseslivet, men det gjelder også for den åndelige ydelseevne  Enhver som har hatt anledning til å sammenligne de tause, ja avvisende ur-innfødte i Syd-Amerika med de gladlynte og snakkesalige negre, vil ganske sikkert bli slått av motsetningen mellom dem.
Nesten like sterkt avviker malayene fra papuaene, til tross for at de lever under de samme naturlige betingelser og bare er adskilt ved en smal havarm" (Sitert av C. D. Darlington i "Die Gesetze des Lebens", s. 251).

En sammenligning mellom eneggede og toeggede tvillinger har vist at schizofreni, manisk depresjon, sinnsykdom og psykoser er hovedsakelig arvelig betinget. Dersom en enegget tvilling er schizofren, er i 86,2% av tilfellene også den andre tvillingen schizofren. Hos toeggende derimot, gjelder dette bare i 14,5% av tilfellene. Ved depresjon utgjode satsene henholdsvis 95,7% og 26,3% Donald A. Swan slår fast i tilknytning til dette at sjelelige egenskaper er genetisk (arvelig) betinget i omtrent samme grad som kroppslige karakteristika. 
Temperament syntes å være 50 til 75% avhengig av arveanleggene. (Donald A. Swan: "Genetics and Psychology", s. 11.)
Typer av adferd er derfor på tilsvarende måte som åndelige og kroppslige egenskaper forskjellige fra rase til rase. (Det ville sprenge rammene for dette skriftet å fremstille de sjelelige egenskaper til storrasene og de forskjellige rasene. Jeg ville bare ha understreket at begrepet sjelikke kan utelukkes fra en raseundersøkelse. Rase er mer enn hud - og øyenfarve).
På grunn av ulik intelligens er også de praktiske evner til å greie seg i livskampen ulike. En misjonær som har levet i 14 år blant zuluer skriver bl.a.: "Zulufolket... har aldri oppdaget prinsippet for hjulet, belysningsanlegg, vanningssystem, det har hverken utviklet skrivekunst, terassebygg eller broer, det har aldri forstått å benytte et dyr som trekk- eller bære-dyr...

Det er en forbrytelse når FN-propagandister tilskriver afrikanske innfødte egenskaper som disse aldri har hatt. Dette kan lett føre til deres egen tilintetgjørelse og til den hvite rases undergang...
(Sitert av Henry E. Garrett: "The Anatomy of a Controversy", del 11, s. 13.)

Det kan ansees som utelukket at andre raser kan opprettholde - langt mindre videreutvikle - den europeiske sivilisasjon. Resultatet kan bare bli at disse raser kan  komme til å utslette dem som truer dem i utviklingsprosessen. Tilpasningen til klimaet er ulikt hos rasene. Mongolidene er p.g.a sine korte lemmer og sin kroppsbygning godt egnet til arktisk klima. Negroider er ved sin pigmentsammensetning særlig vel tilpasset områder med sterk solbestråling. De har her bedre mulighet til å klare seg enn hvite. "Hos hvite blir naken hud utsatt for solbestråling fortere gammel hud enn beskyttet av klær. Videre kunne de (hudlegene, J.R.) fastslå at de ultrafiolette solstrålene er en årsak til hudkreft." ("Boston Herald Traveler", sitert i "Suchlicht" Coburg 1968, hefte 8.)

"Observasjonene på lavlandet i Tschad styrket meg i den oppfatning at de ultrafiolette strålene har en direkte sammenheng med ondartede hud svulster hos menneskene." (Alexander Tschalkin, doktor i medisinsk vitenskap, "Priroda", sitert i "Suchlicht" Coburg 1968, hefte 8, s. 5.)

Allerede Darwin la merke til hvordan tilbøyelighet til bestemte sykdommer er forskjellig hos rasene. (Sitert av S. D. Darlington i "Die Gesetze des Lebens", s. 251) Dette faktum er lite påaktet, fordi det ofte er vanskelig å bestemme om en infeksjon overhodet er oppstått.

"Når man hos europeere, vestafrikanere og mennesker fra Ildlandet sammenligner motstandsevnen mot sykdommer som gulfeber, tuberkulose og meslinger, legger man merke til de forskjellige rasene oppviser ulike reaksjoner, og vi kan anta som sannsynlighet at både motstandsevne og tilbøyelighet er arvelig betinget". (C. D. Darlington: "Die Gesetze des Lebens", s. 133.) 

Rasenes modningshurtighet er varierende. Negerbarn i Uganda modner dobbelt så hurtig som europeiske barn inntil treårsalderen. Deretter blir disse barna, sammenlignet med europeerne, liggende tilbake i utviklingen. Den generelle regel går ut på at desto kortere barndom, desto hurtigere nåes toppen av den åndelige utvikling. (M. Geber og R. F. Dean: "Development rates of African Children in Uganda", "The Lancet", 1957, s. 272.)

Også en rekke oppfatninger, verdier og religioner er rasemessig betinget og ulike.

F.eks. vil begrepet "vakker" bli tillagt et ulikt innhold hos ulike raser. Når et barn med lysere hudfarve blir født i papua-stammen, blir det holdt over en ild av grønne grener til det har fått den riktige farve. I sagatiden ble på Island bare blondt hår og lyse øyne betraktet som vakkert. "Illug ok svart", "Troløs og svart" var en talemåte. (Bertil J. Lundman: "The Racial History of Scandinavia", "The Mankind Quarterly". vol. 111, nr. 2 1962.)

Det engelske ordet "fair" betyr ved siden av "anstendig", "renslig", "rettferdig", "lys", "klar", også "blond" og "vakker". "Blond"  blir altså brukt entydig med "vakker". 

Skjønnhetsbegrepene må enten settes i sammenheng med det ytre utseende til vedkommende rase selv, eller med det ytre utseende til en tidligere innvandret rase som har dannet et overskikt. Enda idag blir f.eks i indiske ekteskapsannonser lagt vekt på at partneren bør ha lys hud. Dette er et skjønnhetsideal som går tilbake til det folket som innvandret i India for 4000 år siden. (A. James Gregor: "On the Nature of Predjudice", s. 5 og 11.) De kalte seg "ariere" og betegnet seg som blonde (Rig-Veda 10,96).

Private meningsmålinger og studier av forskjellige klesskikker kan tyde på at forkjærlighet for visse farver likeledes er rasemessig betinget. Statistiske undersøkelser foreligger imidlertid ikke på dette området. Verdioppfatningen kan også være ulik. Dette ble observert, bl.a av Walther Rathenau: "Mot, og dens naturlige følge, sannferdighet, verdsettes høyt av den nordiske og fäliske rase. Mens fredsommelighet og ydmykhet, som lett kan resultere i en "klk"og "diplomatisk" usannferdighet, på tilsvarende måte dyrkes som sentrale verdier hos en rekke ikke-nordiske raser. (Walther Rathenau: "Der Mensch im Zeitalter der Entgermanisierung und Materialisierung", "Zur Kritik der Zeit", s. 109.)

Den forasiatiske rase er prget av et særegent religiøst trekk: Trangen til å bli "frelst" (fra en uutryddelig "synd"). Menneskene av forasiatisk rase er derfor ofte bent frem kalt "frelsemennekser". Som kuriositet kan til slutt nevnes at rasene ikke engang har de samme arter parasitter som f.eks lus. "Dette går så vidt at cimex lectularius hos de hvite oppviser et annet kromosontall enn cimex rotundatus som negrene blir plaget av. Darwin påviste at lus fra innfødte på Hawaii på kroppen til en engelsk matros døde etter fire til fem dager". (C.D. Darlington: "Die Gesetze des Lebens", s. 251) En så fundamental ulikhet foreligger ikke engang mellom de enkelte hunderaser.

Hva er årsaken til Raseforskjell?

En av de mest hardnakkede forfektere av raselikheten når det gjelder intelligens, professor Otto Klineberg, kapitulerte i 1963: "Med hensyn til intelligenstester er ikke spørsmålet om negerbarn gjennomsnittlig oppnår lavere testresultater enn hvite, for det kan ikke lenger betviles". (Otto Klineberg: "Negro-White Differences in Intelligence Test Performance: Anew Look at an old Problem", "American Psychologist", april 1963, s. 198)

Men dette var bare en delvis kapitulasjon. Man har riktignok sluttet å dra i tvilnøyaktigheten i testforberedelsene og upartiskheten til testerne, men likevel forsøkes ulikheten for enhver pris satt i sammenheng med alt annet enn arvefaktorene. Istedet tyr man til forklaringer som den "allmenne diskrimineringen av negre", de sortes svakere økonomiske stilling, "dårligere skoler og lærere", og det faktum at hele den hvite kultur ikke er tilpasset de amerikanske negre. Vi skal gjennomgå de enkelte argumenter og først behandle den innvending som begrunner ulikheten med "allmenn diskriminering".

I 1939 ble i Kent County, Ontario, Canada, farvede elever testet, hvis forfedre hadde flyktet til Canada allerede før den amerikanske borgerkrig. Siden 1890 hadde disse negrene lik rett til utdannelse. "Her er negrene,,, ikke vare fri, men er på samme nivå som de hvite i forhold til enhver politisk og sosial rettighet"

(H. A. Tanser, sitert av H. E. Garrett: "The S. P. S. S. I. and Racial Differences".)

I alle tester, med eller uten grunnlag i sprogfaktoren, lå de hvite elever gjennomsnittlig 15-19 IQ-poeng over negrene. 

"Åpenbart hadde den politiske og økonomiske likestilling som negerbarn nyter godt av i Canada, ikke ført til en stigning i disse barnas relative yteevne, sammenlignet med de hvite".(H. E. Garrett: "The S. P. S. S. I. and Racial Differences".) En annen påstand gikk ut på at den lavere intelligens hos negerbarn kan settes i sammenheng med den underordnede stilling deres foreldre har i det økonomiske liv. I 1940 ble det gjennomført tre standardtester med hvite og farvede skoleelever i et fattig jordbruksinnstinkt i Syd-Virginia. To grupper av negre og hvite med samme sosioøkonomiske status ble utvalgt. Negrene overlappet de hvites IQ med maksimalt fra 15 til 20%. (sitert av H. E. Garrett: "The S. P. S. S. I. and Racial Differences)

Ved skoleundersøkelsen til R. Travis Osborne i 1954, ble hvite og farvede sjetteklassinger, som tilhørte hverandre i alder, kjønn og intelligens, utplukket. De hvite forsøksbarna lå betraktelig under gjennomsnittet til sine hvite klassekamerater, de fleste negrene kom fra den øverste fjerdedel i sin gruppe.

Ifølge den sosioøkonomiske teori måtte disse parvis sammenstilte elever, da de oppviste den samme intelligens, stamme fra samme miljø. Men de samme par oppviste etter 6 år (1960) en forskjell i åndelig ytealder(yteevne) fra ett til to år, selv om miljøet ikke hadde forandret seg vesentlig. I 1960 oppnådde negrene f.eks en IQ på bare 68% av det nivå de hvite gjennomsnittlig lå på, mens dette nivå i 1954 altså hadde vært likt for begge grupper. (R. Travis Osborne: "Race and Modern Science", s. 400)

Dette er et slående bevis på at ikke den økonomiske og sosiale stilling, men derimot arveanleggene, er utslagsgivende for intelligensen. Det sosioøkonomiske lavere nivå til negrene i USA er ikke årsaken til deres lavere intelligens, mens deres lavere intelligens er årsaken til deres sosioøkonomiske nivå.

Den tredje grunn som anføres er at negrene har dårligere lærere og skoler. I den nevnte undersøkelse så man også på lærernes kvalifikasjoner i skoler for hvite og farvede. Det viste seg tydelig at lærerne på farvede skoler hadde en lengre studietid ved universitetene enn lærerne ved hvite skoler, en større prosentdel av dem hadde utmerkelser og deres gjennomsnittlige inntekt lå høyere. (R. Travis Osborne: "Race and Modern Science", s. 402). Til tross for disse fordeler blir negerbarn, som vist ovenfor, liggende etter hvite, jevnaldrene elever. 

Som fjerde grunn for den lavere yteevne anføres at den amerikanske kultur står for langt fra negrenes egenart. Det er selvfølgelig forbundet med komplikasjoner når en rase omplantes til ett for den nesten helt fremmed miljø. Uten tvil bør rasene forbli i eller vende tilbake til de områder hvor de opprinnelig hører hjemme.

Men negrene er underlegne på områder som ikke har med kulturmiljøet å gjøre. De oppviser dårligere ytelser i aritmetikk(tallteori), som jo er uavhengig av enhver kulturfaktor, enn i lesning, som gjennom sproget er en del av kulturbegrepet. En rekke sosiologer har grepet til disse fire, kort skisserte forklaringsforsøk fordi de konsekvent har ignorert og ignorerer arveanleggenes betydning. Biologiske grunnkunnskaper som f.eks resultatene av tvillingforskningen ville ha forhindret skandalen innen sosiologien.

H. H. Newman undersøkte arveanleggenes og miljøets innflytelse på kroppslige og åndelige egenskaper i en gruppe på 50 eneggede og 50 toeggede tvillinger. intelligensforskjellen viste seg å være 80% avhengig av arvefaktorene. Sir Cyril Burt fant større likhet i den intellektuelle yteevne mellom eneggende tvillinger som vokste opp adskilt, enn mellom toeggede tvillinger som vokste opp i fellesskap. Han kom til den slutning at forskjellen i yteevne "har 12% (eller noe mer) sammenheng men ikke-genetiske påvirkninger og 88% med genetiske faktorer". Ved en annen undersøkelse adskilte eneggede tvillinger som var vokst opp i fellesskap, seg med gjennomsnittlig 5,9 poeng, de som var vokset opp adskilte, med 8,2 poeng, slik at bare 2,3 poeng kan føres tilbake til miljøets innflytelse. (Genetics and Psychology . 10.)

Miljøet har riktignok når vi mener naturmiljø, stor betydning, men ikke i løpet av en menneskealder, derimot iløpet av årtusener. Det hårde seleksjonstrykk under eldre pleistocen har medvirket til en større hjernekapasitet hos mongloider og europider enn hos negroidene. (Carleton Coon: "Race and Ecology in Man", Cold Spring Harbor Symposia on Quantitative Biology XX1V, s 154.)

Men den utvelgelse geografi og klima har fremtvunget er ikke nok til å forklare forskjellen i psykologiske egenskaper (s.o. Darwins bemerkning om Papuaer og Malayer som lever i samme region.) Hertil kommer samfunnssosiale og skjønnhetsmessige idealer, som fremmer paring og formering mellom individer som tilsvarer disse idealer mest.

Raseverdi

Historien i oldtiden og nyere tid, og i alle kulturer, gir mange eksempler på at rasene vurderes absolutt, d.v.s. at den enkelte rase betraktes som høyverdigere enn alle andre. Slike absoluttverdier er f.eks. tanken om å være det utvalgte folk, hos jødene (Talmud, Grev Coudenhove - kalergi), den kulturelle overlegenhet hos den alpine og vestiske rase (hos R.B Dixon), overlegenheten hos den nordiske rase (hos H.A. Grev de Gobineau, Houston Stewart Chamberlain, Hegel, Walter Rathenau, Nasjonalsosialismen), livsrett bare for negrene (Black Muslims).

Vurderingen av den egne rase som den overlegne kan forklares ut ifra følgende: Den absolutte verdimålingen innebærer en projeksjon av en egne selvfølelse på den rasen man tilhører. 

Selvfølelsen gjør den enkelte i stand til å greie seg i livskampen. Å gi avkallelse på denne følelsen ville umuliggjøre kampen og dermed den naturbestemte utvelgelsen. De beste ville således ikke komme frem.

Selvfølelse er følgelig ikke "sykelig", men tvert imot et tegn på sunn oppfatning.

Selvfølelsen hos gruppen har en lignende betydning for gruppens eksistens og utvelgelsen i den.

Overlegenhetsfølelsen er en videreutviklet selvfølelse og kan dermed avfeies som "psykopatisk" - slik det ofte skjer. Om man vil følge Salcia Landmanns tese ("En raselære kan bare være brukbar hvis den i tillegg til registreringen av de fysisk-psykiske forskjeller også har mot til å verdimåle disse forskjeller."), må overlates til den enkelte. Vedkommendes vurdering vil da selvfølgelig avhenge av hans verdisystem.

Uansett hvordan man stiller seg til en absolutt verdimåling - under alle omstendigheter er en relativ verdimåling nødvendig:

1. Det kan slås fast at enkelte raser er bedre tilpasset bestemte områder enn andre (den negroide er f.eks. best tilpasset sub-tropene), vedkommende rase har her bedre overlevelsesmuligheter og kan i denne henseende betraktes som overlegen.

2. Det kan slåes fast hvilken rase som er best egnet til bestemte oppgaver (de hvite f.eks. for yrker som nødvendiggjør abstrakt tenkning).

3. Det kan slåes fast hvilken rase som greier seg best i bestemte situasjoner (f.eks. ved fare).

I den grad det ikke har skjedd burde undersøkelser settes i gang for å få satt opp en relativ verdiskala, slik at medlemmer av en rase kan sette inn sine evner i samsvar med denne skala. 

Håper dette kunne være med på å få andre til å se forskjellene og å verdsette ens egenart.

Mer kommer om raseblanding.

Heil og sæl!